Print this page

Halve by'n og hele Sandviken
c
c
 
Sandviken er en bydel i Bergen. Bydelen ble skilt ut fra byen i 1561, men ble innlemmet igjen i 1876. Sandviken har i dag ca. 14.000 innbyggere.
Sandviksbukten lå opprinnelig skilt fra byen av en stor fjellknaus som sperret forbindelsen landverts. Mellom sjøen og fast land ligger det grunner, skjær og langgrunne fjærer. I de nordligste delene av bukten er det noen steder brådypt rett utenfor den faste grunnen. Innenfor fjæren er det et smalt, relativt flatt område som går over i en skråning bakerst. Bak skråningen går fjellet bratt opp. Sandviken har altså et relativt lite landområde som begrenses av fjell og knauser. Oversikt over området får man enten fra sjøsiden i båt eller oppe fra fjellet.

Den smale og avgrensete landstripen utelukker enhver selvstendig bydannelse. Dessuten er ikke havnen spesielt godt beskyttet, særlig ikke mot vestavind. Den er bedre skjermet mot nordavind og sønnavind. Det er også liten plass til jordbruk. Plassen er så begrenset og jorden så mager at gårdsbrukene der ikke har hatt særlig betydning som leverandør av jordbruksvarer til byen som tross alt lå svært nær. Fjellet bak landstripen er bratt og var i tidligere tider skogbart. Altså var det heller ingen tømmerressurser der. Og selve fjellet var av en geologisk art som forbød steinbryting eller bergverksaktiviteter.
Men området var ikke uten positive ressurser som kunne utnyttes til næringsdrift og fritidssysler. Ned fra fjellet rant det elver og bekker med ganske jevn vannførsel grunnet det fuktige klimaet. Det ga muligheter til å utnytte vannkraften. Strandsonen hadde langstrakte fjærer, grunner og skjær, noe som var en viktig ressurs i utnyttelsen av området. Den smale landstripen var relativt flat slik at den lett kunne benyttes til langstrakte konstruksjoner.
Men den største og viktigste ressursen var den geografiske beliggenheten. Sandviken lå helt nær Bergen, som igjen lå strategisk plassert mellom de store fiskeressursene i Nordnorge og på Vestlandet og land som importerte fiskeprodukter. Bergen var en storby i nordisk målestokk, og det var eksport av fiskeprodukter som gjorde byen stor.
Sandviken var i tillegg beskyttet mot bybrannene. Mens Bergen hadde en større brann i gjennomsnitt hvert 30 år, forble Sandviken urørt av disse katastrofene. Sjøen var fortidens eneste effektive transportåre og sjøveien mellom Sandviken og Bergen var meget kort.
Sett ut fra disse relativt få lokale naturressursene ga ikke Sandviken mange valg når man skulle velge næringsveier der. Næringsaktivitet måtte ha tilknytning til handel eller håndverk og småindustri, med forbindelse til næringslivet i byen, og et samspill mellom de to stedene er helt naturlig.
Valget av næringsprodukter ga seg selv. De store fiskemengdene som passerte byen måtte eksporteres. Den lille norske befolkningen kunne ikke konsumere disse mengdene. De store importvarene var landbruks produkter som kom, salt og hamp. Disse produktene ble betalt med fiskeproduktene og med trelast, og næringsdrivende med pakkboder i Sandviken lagret disse varene der.